Mine innerste tanker, første gang på trykk

Jeg sitter her, i sofaen. Alene. Lysene har jeg skrudd av. Jeg gikk nemlig å la meg istad. Kroppen er sliten, men hodet nekter å hvile. Jeg vet hva som gjemmer seg bak der, i de innerste, mørkeste krokene av bevisstheten. Tanker og minner jeg gjemmer så godt på. Tanker og minner jeg ikke vil tenke, ikke vil huske. Jeg nekter å ta de frem. Vi krangler.Tankene mine og jeg. Det har vi gjort i flere dager. Resultatet er enda mindre søvn enn vanlig. Enda mer urolig søvn enn vanlig. Kroppen stopper opp, men hjernen vil ikke hvile. Vil ikke la meg få fred.

Jeg satt på do isted da jeg plutselig ble overumplet av en voldsom kraftløshet. Jeg orket ikke en gang ta iniativ til å tørke meg.

Hvor langt har jeg sunket? Hvor mye lengre ned er det til bånn?


 

Jeg hadde en fin morgen. En tidlig, men fin morgen. Jeg gjorde helt elementere ting, spiste frokost og så på TV før jeg startet en treningsøkt. Etterfulgt av en rask dusj og litt husarbeid. Men i 14.00 tiden gikk alt galt. Hva? Jeg vet ikke.. Det var bare ikke mer igjen å gi.

Jeg har ligget på sofaen siden og har ikke orket å ta iniativ til noe. Jeg har sett på TV serie, men jeg er for sliten til å følge med.

Er det slik at tankene må få slippes fri for at jeg skal få kunne sove? Jeg har prøvd det. På natten da jeg ikke orker å stå imot lenger. Det blir ikke så mye søvn av det heller. Kun tårer og tomhet. Kraftløshet og en sterk følelse av overveldelse. Verden vi lever i er overveldende. Verden jeg lever i er så uendelig mye mer. Så uendelig mye mindre. Jeg ønsker ikke å gi meg over til denne verdenen. Min verden. Men vi er i krig. Av og til lar jeg meg selv tape. Lar meg sluke av mitt eget mørke. Det er deilig. Det er trygt. Det er vondt. Det er skummelt.

Jeg kjemper hver dag en kamp mot meg selv. Mot mørke. En kamp jeg vet at jeg i den nærmeste fremtid kommer til å tape. Jeg kommer til å lide store tap før jeg igjen klarer å mobilisere styrkene. Styrkene som igjen beiserer mørke. Jeg lurer ofte på hva som er vitsen med å mobilsere styrkene til kamp gang etter gang. Hadde det ikke vært lettere å bare gi seg hen til mørke? For godt?

Heldigvis klarer jeg på et vis alltid å konkludere med at det er mer slitsomt å leve i mørket enn å kjempe i lyset.

 ^^Martine

#følelser #tanker #livet

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

Kategorier

Arkiv

hits